fbpx
Christian Laland, strategi- og kampanjesjef i Pressure

Folkeopprøret er ikke noe folkeopprør

Dette innlegget ble først publisert i Kampanje.

For en uke det har vært! Hundretusenvis av nordmenn har trukket til touchskjermene for å velge sin foretrukne side i klimakampen. Men hva slags effekt har egentlig dette tilsynelatende digitale engasjementet?

På få dager har Facebook-gruppen «Folkeaksjonen mot klimahysteriet» rekruttert, hvis vi skal tro aksjonsleder Knut Amundsen på NRKs Politisk kvarter fredag morgen, over 200.000 mennesker. Gruppen ble til som en respons etter at regjeringen varslet at Norge skal skru opp sine klimamål.

Da Amundsens gruppe først ble omtalt i mediene ble han presentert som en vanlig mann i gata. Det kan være greit å notere seg at Amundsen er aktiv i partiet Demokratene, klimafornekter og sterk motstander av innvandring. Men uavhengig av det: Gruppen hans har hatt heftig vekst. Det er ikke til å komme unna.

Siden vi snakker om engasjement i sosiale medier, er det selvsagt helt etter boken at motstandsgruppen «Folkeaksjonen mot folkeaksjonen mot klimahysteriet» har blitt opprettet. På få dager har 80.000 mennesker meldt seg inn og det er fortsatt vekst. Tonen i sistnevnte gruppe preges av ironisering av det opprinnelige folkeopprøret og «ok, boomer»-retorikk.

Polariseringen er med andre ord komplett, og foreløpig ser det ikke ut til at noen av gruppene bidrar til særlig god klimadebatt.

Mediene omtaler begge disse gruppene med begrep som «eksplosiv vekst», «enorm respons» og «truffet en nerve i befolkningen». Og ja, absolutt, vi snakker om mange mennesker her. Men husk på dette: Det er 3.454.000 norske brukere (Ipsos, Q4 2019) på Facebook. Det betyr altså at de aller, aller fleste norske Facebook-brukere ikke er medlem i noen av gruppene. Den gode, gamle stille majoriteten er nettopp det: Majoritet.

I samme åndedrag kan det jo også nevnes at, i følge Cicero, mener i underkant av 10 prosent av befolkningen at klimaendringer ikke skjer eller at menneskelig aktivitet ikke påvirker klima. Majoriteten mener at noe bør gjøres.

Men legg Facebook litt til side. Vil Amundsens folkeopprør kunne bidra til noe mer enn en relativt stort ekkokammer? Selv sa han følgende til klimaminister Sveinung Rotevatn på Politisk kvarter;

– Vi skal ikke bare sitte på Facebook og diskutere. Vi skal ut og påvirke, og vi skal opprette en egen organisasjon. Jeg lover deg at det blir en heftig valgkamp.

Uavhengig av hvilken regjering vi har etter valget i 2021, så er det ikke særlig mange partier på noen side av den politiske skalaen som vil nedskalere klimainnsatsen. Kan utspillet tolkes som at Amundsen skal opprette et nytt politisk parti?

Om vi får både Bompengepartiet og Klimahysteripartiet i stortingsvalget i 2021 er jeg helt enig: Da blir det åpenbart en heftig valgkamp.

På kort sikt kan det konkluderes med at begge disse gruppene har hatt stor effekt, og det er to grunner til det. Den ene er omtale i omtrent alle landets riksdekkende medier, det har stor verdi. Det andre handler om mobiliseringspotensialet som ligger i begge gruppene. Vi kan tenke oss at tusenvis av mennesker hopper når de blir bedt om det. Det kommer til å bli bra trøkk i kommentarfeltene fremover, for å si det sånn.

Pressure jobber med digital politisk påvirkning og engasjementsdrevne kampanjer. Om vi ikke hadde hatt tro på folkelig engasjement i sosiale medier, for å oppnå et eller annet mål, hadde det vært noe alvorlig galt med forretningsmodellen vår.

Men i akkurat dette tilfellet tror vi nok ikke «Folkeopprøret mot klimahysteriet» vil få til noen reell politisk forandring. Folkeopprøret er rett og slett ikke et folkeopprør. Den store majoriteten er uenig med det påståtte folkeopprøret.